Odalens historie på odalsk
Odalen ligger i Hedmark filke og er et dalføre mella Romerike og Solør. Odalen vart delt i 1819 og består ta dom to kommunene: Sør-Odal (7775 innbiggere pr 1/1-08) og Nord-Odal (5105 innbiggere pr 1/1-08).
På opprinnelig oldnorsk var ordet odal noe som betød natur hæll vesen og som senere gikk over tell betidningen slekt hæll herkomst. Ordet har se’a videreutviklet sæ tæll det meir kjente ordet odel, som i gamalnorsk har betidningen ta dirket mark. Odel henviser dæ’ffer itte ått det motsatte som er utmærrk, mæn dom verdifulle oppdirkede, riddede åkrene. I niere betidning kan det rætt og slett beti eiendom. Det å ha odel på en gård er et juridisk spørsmål som omhandler arverett og det skær je itte komma inn på her.
Før rekti lenngi se’a, dvs før muligens rundt 10 000 år se’a, beginte dom første nibiggerne å finnja vægen tell Odalen. I området rundt Oslofjorden var det som kjent bosetting på dæssa tider og det er rimelig å tvele førr at dom første odølingene ankom via Glommavassdraget. Ælver og vatn har heile tia vært viktig før bosettinger, så området rundt Storsjøen vart nukk brukt som vekselbruk mella jordbruk, husdirhold, fangst og fissje.
Det vi veit frå dænna perioden er at det var et mie mildere klima hæll hå vi kjenner ått i dag. Det er dæ’ffer rimelig å tvele førr at Odølingene på dænna tia var meir oppti’in ta husdir som kunnja beite fritt hæll å dirke jorda. Jorda vart sikkert dirket i mindre åkerlapper, mæn pga mangelen på kunnskap om jordbruket vart det itte fast bosetting før det kalde klimaet kåmm, ca 500 år f kr.
Mangelen på jordbrukskunnskaper førte ått at jorda vart utpint, dvs den vart itte gjødslet, og jordbrukerne vart dæ’ffer nødt tell å fløtta frå stælle ått stælle før å ta i bruk nie landbruksområder.
Odølingene vart meir bofaste når været forandret sæ slik at både følk og fe måtte være innendørs om vinteren. Vi fekk da dom aller første familiegårdene me’ storfamilie på en heil drøss titalls personer.
Når væromslaget kåmm ått odalen vart jordbruksperioden stuttere og beite før husdira vanskeligere. En heil hurv fløtt frå bigda og ut tæll kisten før å hølle sæ i live me’ mat frå havet. Det er lett å grunne sæ at en heil smala både frøs og sultet i hæl i dænna perioden. I dom nordiske landene kåmm jernalderen sent, dvs ca år 500 f kr.
Det finnjas fæl etter jernutvinning are stæller i væla så ti’le som år 3000 f kr. Tell Odalen kåmm jernet muligens itte før ca beginnelsen ta vår tidsregning (år 1), så fram tæll da har jordbruket vært drevet ved jøllp ta bein, tre, flint, stein osv.
Etter introduksjonen ta jønn vart bl a plogene og spa’a meir solide, noe som jorde at åkrene kunnja utvides, også mht å rødde skog og laga nibrottsland.
Opp mot vikingetiden vart dom mæst ettertraktede områdene kalt vin, noe som er norrønsk før åpne naturlig gressmarker og dæssa områdene trengtes itte å røddes før skog. Det kan ha vært områder etter gamle gårder hæll rætt og slett mærrk uta skog. Dom som har ordet vin på slutten ta navnet sitt kå’mmer da mæst sannsinlig frå en ta dæssa områdene.
Et par kjente stæller hå det har vært ti’le bruk ta jordbruksområder er Sand (i Sør-Odal hår Ingeborg og Arne har hitte) og Mo (i Nord-Odal hå Bjørnsethfamilien kå’mmer fra).
Ca år 400 e kr var det muligens ca 25 gårder i heile Odalen og rundt 400 år senere var det ca 50 gårder, som ofte fekk namn etter dom som rødde’ gårdene.
Det er vanlig å regne vikingtiden frå angrepet på klosteret Indisfarne år 793 tell Harald Hårdrådes fall ved Stamford Bridge i 1066 e kr. Vikingtiden var altså itte noa lang epoke i vår historie, mæn på dænna tia skjøt nibiggingen fart og en heil smala nie gårder vart rødde’ i Odalen. årsakene ått dætta er en heil drøss, mæn det er viktig å kåmmå hau på at det skjedde itte så reint lite i dæssa årene.
En ting er at det fræmdeles er jernalder og en heil hurv stæller lages det jordbruksredskaper og våpen ått forskjellige formål. En a’an ting er Harald Hårfagres samling ta Norge ått et rike i 872 og det trea er overgangen frå norrøn mitologi tæll kristendommen.
Overgangen tell kristendommen var en bloitter affære håppas Snorre skriver både lakonisk og sarkastisk håssen Harald (Hårdråde) lærer opplendingene å legge åkrene øde. Harald Hårdråde var størtrik da’n vendte tellbars tell Norge etter sitt opphøll i Bisants og innføringen ta kristendommen var viktig i bekjempelsen ta småkongenes religiøse og verdslige makt dom hadde over bøndene.
Håssdan kristningen ta Odalen gikk tell er noe uklart, mæn dom fekk nukk også besøk ta Haralds kærer, vil je tru. å få besøk ta Haralds kærer på dænna tia var inga høflighetsvisitt. Harald var alt i alt skruppelløs i sin framferd på opplandene (ca 1062) og skaldene kan førtællja om at soldatene forlater dom med plogene stående i marka. I praksis vil dætta si at soldatene har slaktet ner alle hem- og trekkdir og brent alt kønn. Dom som eventuelt ville overleve vinteren, tross hungersnøden, vil neste år itte ha nå’ån dir tell å dra plogen. Det er dæ’ffer rimelig å tvele førr at det var svært vri’inne forhold ovaførre på dænna tia.
Kristningen ta Norge foregikk under fleir konger over lang stønner og følketroen er muligens noe ta det som preger et følk mæst på dænna tia, opp jø’nnomm middelalderen og muligens helt fram mot vår ti. Kirkebigging og gudstjenester er på dænna tia noe som binder følk ihopes og lagar bigder rundt et sokn. Lovgivingen i vikingtida var viktig før følk flest, som kranglet da som nå. Lovting vart oppretta og Odalen sorterte under Eidsivating på Eidsvoll.
På lokalplanet vart det høllt bigdeting hå følk kåmm fartende over Storsjøen ått sin lokale tingplass, og det var påbudt å møte uta tilsiing. Ovaførre var det Ting-Os som var gården håppas tinget vart høllt. Ting-Os lå omtrent mella det nåværende Odalstunet og Solbakken følkehøiskole på skærnes. Hit kunnja følk ro over Storsjøen og opp Oppstadåa ått Glomma.
Etter at Harald Hårdråde hadde slått ner motstanden frå småkongene i østlandsområdene og trøndelag (Einar Tambarskjelve) og gjennomført kristendommen, vart det også før første gonng innført et riksstire. Odalen vart da plassert ihop me’ opplandene.
Som det are landet i Europa (etter Castilla, et kongedømme i en region i Spania) innførte Magnus Lagabøte en landslov i 1274. Loven vart da lagt inn under kongen en gonng før alle. I praksis betir det at loven er lik over heile landet. Til’ere hadde hør landsdel sin ega landskapslov. Det vart da satt ner 12 lovkindige kærer i fæle saker og 6 i mindre saker.ættene og familieforhold binder også følk ihopes og før å sammenligne me’ islandske forhold, som itte var så langt frå norske på den tia, var det der en skam å itte kunnja ramse opp minst femten slektsledd attover.
Odølingene var fastboende bønder og drog itte i stor fæl grad ut i viking, verken som handelsmenn hæll på plindringstokt. Muligens var det klunnersamt å få robåten frå Storsjøen og ut på havet (og itte minst tellbars-att att). I vikingtiden vart gårdene me’ storfamiliene oppdelt pga at jordbruksredskapene vart be’re og kunnskapen om jordbruksdrift økte.
Sønnene på dom fæle gårdene delte opp gårdene i mindre enheter og startet enkeltmannsgårder. I og me’ at gårdsdriftsmetodene var vørti be’re kunnja oppdelingen ta dom gamle storgårdene foregå, uta at det gikk nevneverdig utover den opprinnelige gården som disponerte fæle områder tæll beiteland.
I vikingetida bigde dom utflittede sønnene opp nie gårdstun, noe som er forskjellig frå hå dom jorde i middelalderen da nie kåk vart bigget rundt samma gal. Bigda Odalen vokste fort i vikingtiden og fram ått 1349.
Dom som bodde på små avsidesliggende gårder passet på å få sæ en større gård når dæssa vart ledig. Dætta betir altså at dom små brukene vart forlatt og itte at følkene der nødvendigvis størt i epedimiene som nå’ån har antatt.
Middelalderen regnes før å vare mella 1066 og 1536. Følketallet gikk naturlig nukk både opp og ner jø’nnomm dænna tia i og me’ at vi hadde svartedauen (1349-1350) og den fæle barnedauen bære 10 år senere. Dæssa og epedimiene som fulgte tog rundt to tredjedeler ta følket i løpet ta 100 år. Etter epedimiene vart det en heil drøss ledige gårder. Den enes død vart den andres brød, bokstavelig talt.
Oaførre før svartedauen var det også drit go’ plass før dom som ville rødde sæ en nir gård. Se’a østlandet i stor fæl grad var rødde’ ut mot kisten og rundt kistbiene, fant en og a’an vægen ått Odalen før å rødde sæ land der. På dænna tia besto Norge ta ca 480 000 innbiggere før svartedauen og 100 år senere, når dom varierende epedemiene beginte å gi sæ, var det ca 180 000 innbiggere att i Norge.
I perioden som kåmm 200 år etter svartedauen foregikk det svært lite nibigging. Dætta skildes dels førdet’ befolkningstallet itte tog sæ opp før omkring midten ta 1500 tal’et og dels førdet’ itte så reint lite kunnskaper om biggeteknikk gikk tapt i det fæle mannefallet mella 1349 og 1450. Dom fjerntliggende gårdene vart fraflittet og følk sentraliserte sæ i bigdene mot midten ta 1400 tal’et. Dom gamle fjerntliggende gårdene vart sætre og beitemark før husdirene. Geddigent sett brukte følk gårdene slik dom var og bigget itte nitt før det atter att vart behov før det, pga følkeveksten langt ut i 1500 tal’et, etter den mørke middelalderens slutt.
Etter reformasjonen i 1537 kåmm renessansen omsider ått Norge, og dænna skulle være motstikket tæll den mørke middelalderen me’ sine nie sin på kunst, filosofi og arkitektur. På dænna tia lå Norge under Danmark og økonomien var i tilbakegang, så det er nukk tvilsomt om renessansen virkelig nådde Odalen.
Derimot nådde svenskene østlandsområdet og herjet fært i 1567. Hatet mella dansker og svensker raste i 10 kriger, mæn pussig nukk gikk svenske Gustav Vasa på dansk side me’ Kristian 3. Tell krig mot Norge i 1535-1537. Foranledningen skulle være at svenske fliktninger hadde søkt tilflukt i Norge og Gustav Vasa kalte Norge et røverreir.
Ei’inn på visa vart at dom i fellesskap tog knekken på det norske sjølstiret, noe som sikkert var i begges (motstridende) interesse. På 1600 tal’et kåmm barokken som att fungerte som en reaksjon på renessansen, mæn hæll itte dænna er det verdt å gå nøiere inn på.
Det som kan være ta interesse på 1600 tal’et, hæll elendighetens århundre som den kalles, er håssen det var å være innbigger ovaførre på dænna tia. Før å forstå håssdan det var i Norge på dænna tia er vi nødt tæll å se på dom politiske og økonomiske forhold følk var satt under. I tellegg kå’mmer svekkelsen hos følk som en følge ta krig og sjukdom. Vi må hæll itte glømme hekseprosessene mella 1610-1690.På 1600 tal’et raste to pestepedemier (først i 1603 og senere i 1654). Norge vart ofte ufrivillig dri’i inn i dom dansk/svenske krigene som på dænna tia ofte handlet om at Sverige ville legge Norge under sæ.
Ved freden i Brømsebro 1645 måtte da også Norge avstå Jemtland og Herjedalen, i tellegg tell at Idre og Særna itte vart levert tellbars-att. I 1675-1679 raste en ta dom en heil drøss krigene mot svenskene hå Odalens befolkning virkelig fekk hard medfart og gårdene vart regelrett plindret ta svenskene. Muligens var dætta en hevn før gjengjeldeseskrigen nordmennene hadde vært me’ på mot svenskene noa år til’ere.
Den dansk/norske kong Kristian IV krever under Kalmarkrigen 1611-1613 at Norge skær långn 8000 bønder som skær krige mot svenske bønder. Nordmennene hadde generelt sterk motvilje tæll å delta i krigene mella Danmark og Sverige. I tellegg hadde dom norske bøndene verken trening hæll våpen og ønsker absolutt inga krig me’ dom svenske naboene. I tingbøkene frå 1614 går det fram at 130 bønder på nedre-romerike vart bøtelagt før å ha nektet å utføre kongens befalinger om å gå ått krig.
Bøndene jorde sannsinligvis vettugt i å nekte å krige, før det er stor fæl sannsinlighet før at dom ville vørti massakrert pga manglende trening.
Før hør nir krig blir skattenivået skrudd opp og bøndene måtte stæll’opp som soldater hæll sørge før soldatenes underholdning og innkvartering. Bøndene vart påbudt å levere kønn, matvarer og høi, og i tellegg være klar ått transportkjøring når det måtte passe mindigheta.
Det var så dårlige tider før bøndene me’ slike skatter og pålegg at en heil smala måtte gå frå gårdene sine rundt 1670. Det kan også ha vært fleir årsaker tell dætta. Det eine er at det var økonomisk løinne tider.
Det are er at kjøpepresset har begint me’ artikler som kjøpte stoffer, heimert, tobakk og en heil smala are ting borgerne kan levere. Det trea er gjelden dom hadde tell biborgerne. Bakgrunnen før dætta var at etter gjengjeldeseskrigen 1657-1660 ser Christian IVs are sønn, Fredrik III sin mulighet tæll å innføre enevelde.
Norge hadde til’ere vært et lidrike under Danmark, dvs at Norge var tvunget tæll å godta Danmarks påbud. I 1660 blir enevelde innført (underskrevet 1665) ved å utnitte stridighetene mella adelen på den eine se’a og borgere og dom geistelige på den are se’a. Adelen likte dårlig at dømmes posisjon me’ enerett på fæle landeiendommer vart truet.
Nå skulle’n itte tru at dætta jorde fæle forskjellen før bøndene i Odalen, mæn det jorde det altså. Som et politisk knep jorde Kristian 3. Norge om ått et lidrike i 1536. Reformasjonen ta kjærka i 1537 jorde at dom gamle middelalderske rettssistemer vart omgjort tell nie kirkelige rettsbestemmelser om stillinger og handlinger i kjærka.
En ting er at Kristian 3. Oppretta et reint Luthersk kongedømme og gradvis bittet ut dom katolske biskopene me’ lutherske biskoper. (uta dænna kongelige intervensjonen kunnja faktisk Norge vært katolsk i dag.) En a’an ting er at me’ reformasjonen vart kirkegodset overført ått staten, og det var itte ubetidelige verdier.
Døbbeltmonarkiets jordeiendommer økte frå 1/6 tæll 1/2. Når staten, dvs kongen, senere på 1600 tal’et trengte penger tell krigføringen var det gøtt å ha enevelde (all makt i en person, jfr Ludvig 14. Staten, det er meg). Fæle eiendommer vart dæ’ffer søllt ått borgere og embetsmenn uta videre politisk behandling. Borgerne som tilhørte den ikkeadelige overklassen vart nå eiendomsbesittere og langt meir aktive på fleir fronter, bl a politikk, i og me’ at dømmes nie stilling i samfunnet var hevet et hakk opp.
Borgerne måtte løse borgerbrev og vart dæ’ffer handelsmenn me’ virke inna håndverk, sagbruk, trelast, bergverk, skipsfart osv. Borgerne grunne på butikk og trengte nå jøllp ta odølingene ått å høgga og fløte tømmer som dom kunnja videreforedle og sællja. Odalsfolket blir me’ dætta dri’i tur det reine bondesamfunnet og tell tjenesteitende oppdrag i et samfunn hår marked/etterspørsel råder. Samhandlingen mella odølinger og borgere varte like lenngi som borgerskapet var tell.